Nå er det bare to uker igjen. Alt er prøvd, så nå går jeg for det ekstreme. Om to uker skal mesteparten av magesekken min bort. Akkurat nå føler jeg meg som en høygravid vordende mamma - jeg vil bare ha det overstått.
Da jeg søkte om slankeoperasjon for fem (!) år siden håpte jeg virkelig at det å få kniven på strupen (magen) skulle hjelpe, og gudene skal vite at jeg har prøvd - men det er ikke så enkelt som å spise mindre og trene mer når man har litt mer enn 10-20-30-40-50-60 kilo for mye...
Jeg håpte jeg skulle klare å gå litt ned før operasjonen, men nei... Beinhard diett (mesteparten av tiden, med noen få sjokoladeuhell), mye trening og en lang fymatliste hjalp ikke - jeg la på meg. Egentlig greit, for da fikk jeg bekreftet at jeg gjorde det rette. Ett sted inni meg vet jeg at jeg legger på meg muskler, men det får da pinadø være måte på hvor mye muskler jeg skal ha!
Jeg gruer meg til operasjonen, dvs. jeg gruer meg til intubering og venekanyle for det virker så ekkelt... Jeg takler smerte bedre enn ekkelt! Men jeg gleder meg til å se resultater. Riktig nok er det en stor del av høyre hjernehalvdel som sier "det kommer ikke til å virke dette heller", men det må jo virke når man underernærer kroppen så grovt som jeg kommer til å gjøre nå. En magesekk på 80 milliliter. Det er det en baby har.. Så ja, jeg tør å glede meg også.
Det jeg gleder meg mest til er å kaste klær! Etter årevis med jojo-slanking (som nok kanskje har ødelagt litt forbrenning) har jeg sluttet å kaste klær som blir for store - for jeg er realist nok til å vite at det er en fare for at de dessvere kommer til å passe igjen. Nå skal de KASTES! Og det blir en fryd!! Siden jeg satte inn toppgiret på trening og kosthold for to år siden - og ikke minst - siden jeg fikk vite om operasjonen for fem måneder siden - har jeg knapt kjøpt klær. Det er så lite inspirerende å kjøpe mer tjukkasklær når alt man vil er å gå ned i vekt. Når hele livet handler om dette, nå forhåpentligvis oppnåelige, mål.
Så jeg har stort sett bare kjøpt treningsklær (en utfordring i størrelser over 50 gitt), og klær som har vært på halv pris av rød pris på Kapp Ahl og H&M. I Excellente og BiB-avdelingene selvsagt. Å herregud som jeg hater de avdelingene, samtidig som jeg har vært glad for at de finnes så jeg slipper å handle på "stormotebutikken". Men nå ligger det noen oppsparte tusen og venter på ny kropp som trenger ny garderobe. Heldigvis har jeg en del klær som passer for den nærmeste tiden (tidligere nevnt jojo-slanking gjør at jeg har jeans i fem ulike størrelser), for jeg vil jo ikke kjøpe klær for veien ned - jeg vil kjøpe klær som passer når jeg har kommet i mål.
Jeg har valgt sleeve-operasjon av flere årsaker, minst fare for komplikasjoner under operasjon og problemer etterpå, mindre tarmproblemer (kirurgen rører ikke tarmen i denne operasjonen) og jeg kan spise frukt og grønnsaker uten problemer etter nokså kort tid (selv om jeg må prioritere proteiner). Det anbefales ikke etter DS-operasjon - i alle fall ikke det første året. Prognosene er at man mister 70 prosent av overvekten med Sleeve - og 80 prosent med DS. Helt seriøst, klarer kirurgen å få meg under 100 kilo skal jeg jaggu meg klare resten sjøl. Og om jeg mot formodning ikke skulle klart det hadde jeg klart å leve med de få kiloene overvekt også;)
Jeg vet det blir stress med mat, men det har jeg i dag også. Det er så mye jeg ikke tåler og så mye jeg ikke liker, at jeg synes det er helt ok å erstatte måltider med proteinpulver & bars allerede. Det som blir vanskelig er å huske å spise når man ikke føler sult - og å spise bittelite - og saaaakte. Normalt hyler jeg nedpå proteindrikken om morgenen, jeg har det jo alltid travelt. Nå får jeg spise den seint - med teskje.
Men jeg gleder meg... gleder meg til å trene med ny kropp. Til å handle klær, til å komme i bedre form, til å kjenne fettet forsvinne over musklene på ryggen, rumpa, lårene.. Til å kunne slippe å gruble på om sikkerhetsbeltet på flyet er av de normale, av de lange eller korte (de korte er nemlig for korte, og det er ikke alle flyvertinner som er like diskré med forlengelsen), til å ta dykkersertifikat - noe jeg har drømt om i årevis, men ikke turt - er redd for at dykkerdrakten er for liten. Nå kan snart drømmen om dykkeferie på Bali realiseres! Til å kunne gjøre en enda bedre jobb - til å slippe å være så redd for å ta plass at jeg prøver å trekke meg inn i meg selv. Forunderlig nok har folk en tendens til å breie seg voldsomt på fly om de får en tjukkas ved siden av - og jeg er svært nøye på å holde meg i mitt sete.
Og så gruer jeg meg. Til spørsmålene... Noen få vet - andre vet ikke enda - noen vil aldri få vite. Jeg burde stå fram åpent, "for sakens skyld", men jeg lar andre ta seg av den oppgaven. Det er nok ignorante mennesker der ute som tror at om jeg bare drikker hvetegress døgnet rundt og jogger (med en kropp på godt over 100 kilo), så renner kiloene av. Det forbanner meg at de nå kommer til å tro at det var nettopp kosthold og trening som til slutt virket, men de får bare tro det - det er noen deler av mitt liv som noen mennesker ikke har noe med. På den andre siden; om jeg skulle på sykehuset fordi jeg hadde fått kreft eller en annen alvorlig sykdom hadde disse menneskene heller ikke fått vite noe. De som vil meg vel vil forstå og akseptere - og det er de som betyr noe.
Jeg gruer meg til pupper som ikke bare henger (som nå), men som også er tomme - som stoore vrengte bukselommer. Jeg gruper meg til "fettforkle" (fantastisk ord ikke sant?). Man får overflødig hud, spesielt på magen og dette opereres ikke vekk før man har tatt av det man skal og har stabilisert vekten. Først da får man også brystreduksjon. Juhu, gleder meg til å kjøpe bh med en cup tidlig i alfabetet! Men det tar et års tid. Det kan føles lenge nå, men i den store sammenhengen er det ingenting. Nå skjer det faktisk noe!
Så venekanyle og inntubering til tross - jeg gleder meg. Og faktisk gleder jeg meg litt til å være sykemeldt også, hvile hodet som har hatt det alt for travelt lenge. Mac-en er full av film og lydbøker, i kofferten ligger det alt åtte-ni bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge, men ikke hatt tid til. For en gangs skyld skal jeg bare konsentrere meg om meg! Det aner meg at jeg kommer til å bli lei, men akkurat nå gleder jeg meg!
