Dramegnåbaklengsinn i mandagen - og uka

En god start er halve løpet, noen ganger tryner jeg i startblokka. Ingenting gjør meg så irritert som overoptimistiske mennesker som mandag morgen har facebook-statuser som: "ny uke nye muligheter" - med ørten smileys bak. Motbydelige blidinger! Morrablide er de sikkert også - tullingene!

Kanskje en årsak til at jeg blir så grinete av sånne mennesker er at jeg egentlig har så lyst til å komme rett ut bare én mandag, ikke føle at jeg ligger bakpå hele uka og lengter etter helg fra tirsdag. Jeg prøver, gang på gang, men det går svært sjelden bra.

Når det nærmer seg helg har jeg alltid store planer om alt jeg skal få gjort av det fornuftige slaget. Opp klokka ni på lørdag, trippe utenfor treningssenteret når det åpner klokka ti, to gode treningstimer, så en dusj før jeg gjør noe minst like fornuftig. Søndag det samme, opp tidlig - på trening 12 når treningssenteret åpner, og så både vaske vinduer, gulv, klær, meg... ja i alle fall få tatt litt fotpleie og sånt.

I praksis får jeg stort sett inn én treningsøkt i helga, og det gjerne i siste liten før treningssenteret stenger. Sist helg ble det halvannen time lørdag ettermiddag. Men søndagen hadde jeg store  planer for - helt til jeg stod opp - klokka 17.00... Jeg har vondt i ryggen, vekkerklokka har stått på snooze siden 9.30 - og jeg ligger i 20 minutter til - 40 minutter til - i timevis... Når jeg ligger der klarer jeg å overbevise meg sjøl om at jeg egentlig ikke er helt frisk, og har ondt'er både her og der og at jeg sikkert har godt av å sove litt - og så kommer den kloke "nå blir jeg ordentlig uthvilt, så nå kan jeg stå opp tidlig å trene mandag morgen".. Jadda.. planen er klar, jeg skal trippe utenfor treningssenteret klokka 06.30 når de åpner mandag morgen!

La meg skynde meg å si: DET HAR SKJEDD! Men da har jeg stort sett ikke sovet et minutt natta før... Jeg kommer litt skeivt inn i uka og er farlig nær tastaturavtrykk i ansiktet en halvtime etter lunch. Men det verste er å sovne etter klokka 04.00 en gang, som nå... Da blir man virkelig dratt baklengs inn i mandagen. Etter jobb og middag må jeg bare ha en liiiten middagshvil - og våkner sånn i ti-tida, snur meg og tenker (utrolig nok): I morgen skal jeg stå tidlig opp og trene! Det ble en kort ettermiddagsøkt på tirsdag.

I dag derimot.. onsdag.. jeg klarte det! Tidlig opp, imponert av meg selv, i og med at jeg tross alt er et menneske som har sett langt flere solnedganger enn -oppganger. Ut døra og klikker på blipp-blippen til bilen. Ingenting skjer. Klikker igjen - totalt mørke. Åpner døra på gammelmåten, bilen er totalt DØD! Så den som fikk trening i dag tidlig (etter litt livredning fra Falck) var bilen, som jeg måtte kjøre rundt i for å  lade batteriet - sånn at den klarte å få meg på jobb litt seinere. Nå sitter jeg, i treningsklær, og er fornøyd med at det i det minste ble en kveldsøkt på meg i dag - og at jeg faktisk klarte å komme meg ut av senga etter en times middagshvil. Og så ler jeg litt av meg sjøl, for gjett hvilke planer jeg har for morgendagen? Helt riktig - en kardioøkt klokka 06.30. Den som våkner får se.

Søndag = Matdag

Det er ikke fullt før det er stappfullt

Jeg sier det med en gang: Jeg synes matlaging er fryktelig kjedelig! Kanskje fordi jeg ikke er spesielt flink til det, kanskje fordi det rett og slett er kjedelig. Men, skal man unngå ferdigmat (og det skal man jo), må man planlegge og bruke en del tid på mat.

Her i huset er det en ganske liten familie. Den består av meg. En og annen flue og edderkopp stikker innom med jevne mellomrom, men de lever ikke så lenge (jeg er ganske god insektsjeger). Men siden familien er liten betyr det at det er ekstra kjedelig å lage mat - til meg. Trøsten er at jeg får noe jeg liker. Så, søndagene blir ofte brukt til å fylle fryseboksen og kjøleskapet med porsjonspakker og gjøre om grønnsakshaugen jeg kjøpte på lørdag til middager og salater for uka som kommer.


I dag ble det grønnsakssuppe m/ nogo attåt

1 stor løk
1 hvitløk
1/2 kålrot
5-6 gulrøtter

1 sellerirot
3 chili
2 paprika
1/2 squash
marinert hvitløk
2 liter buljong
400 gram karbonadedeig


Surr fersk hvitløk og løk i olje på lav varme, ha oppi gulrot, sellerirot, kålrot og poteter etterhvert som det hakkes, surr på lav varme, ha oppi et par liter vann & litt buljong og så er det meste gjort.
Chilien renses og koker på full guffe ca 20 minutter, så i iskaldt vann et halvt minutt.

Gummihansker hører til chili.

Da er det lett å fjerne kjøttet fra skallet (som blir hardt når det kokes). Det anbefales på det varmeste å bruke gummihansker (for å unngå brennende opplevelser både her og der seinere), og en sløv kniv. Paprikaen has i etter en halvtimes tid, chilikjøttet kuttes i småbiter og has i suppa når det er klart, sammen med 10-15 fedd marinert hvitløk og squash.

 Så var det nogo attåt-biten. Jeg synes at ethvert måltid må inneholde proteiner, og siden jeg ikke liker pølse og i alle fall ikke sånne ekle suppeboller blir det karbonadedeig. Noen ganger er jeg veldig huslig av meg og lager ordentlige, flotte, perfekt krydrede små kjøttboller (perfekt krydder: Chilipulver &cayenne), noen ganger, som i dag, bare steiker jeg karbonadedeigen før jeg har den oppi gryta med det rare i. Så koker suppa så lenge jeg gidder å vente. Grønnsakene skal være møre, og det kjekke med supper er jo at jo lengre de koker, jo bedre blir de. Når jeg finner stavmikseren hender det at jeg lager "kremet grønnsakssuppe", som egentlig bare er å mose suppa (pre karbonadedeig) og ha en dash skumma melk oppi. I dag fant jeg ikke stavmikseren. Godt er det uansett, og det er greit å ha porsjonspakker klare i fryseren.

Og mens jeg lager suppe tar jeg salaten innimellom. Den er nok ikke billigere enn den på jobb, men jammen er den bedre, og jeg vil anta den er en smule sunnere også.

Denne uken er det grønn lollo, squash, tomat, mais, sukkererter og asparges i salatboksen, sammen med ovnsbakt kyllingbryst og hardkokt egg.

Undrende, usikker og bittelitt nysgjerrig

Velkommen til 2010. Jeg kan skrive - bedre enn mange andre. Jeg mener mye - mer enn de fleste. Så hvorfor har ikke jeg opprettet en blogg for lenge siden? Fordi det er skummelt. Legge meningene sine ut der på store, selveste internettet der alle kan lese dem. Så slo det meg: Hvor mange blogger gidder jeg å lese? Kanskje det ikke er så farlig likevel. Så, jeg prøver, men feig som jeg er forblir identiteten min skjult (om jeg har gjort dette riktig da). Jeg kommer nok til å blogge om det som engasjerer og irriterer meg i øyeblikket, men jeg kan garantere at det ikke blir noen videoblogg. Det blir heller ingen flashende søte pusekatter og blomsterborder og store smileys. Ikke bare fordi jeg ikke aner hvordan man gjør sånt, men også fordi det er en stund siden jeg gikk ut barneskolen.