Passord

Passord er noe dritt. Man må huske dem, eller skrive dem ned og huske hvor man skrev det. Jeg gjorde verken. Imidlertid hender det at man plutselig husker det man har glemt etter lang tid og vips, man kommer seg inn på bloggen sin klokka 01.35 på natta - og innser at dette er en fryktelig dårlig tid for blogging. Derfor, kortform:
Minus 50 kilo og strålende fornøyd:)


Noterer nå passordet et lurt sted jeg har sjanse til å huske og er plutselig tilbake.

Stress = Stopp

Jeg har vel visst det i mange år, men nå får jeg virkelig bekreftet det. Stress = stopp i vektnedgangen. Ikke bare stopp, jeg har for første gang siden operasjonen lagt på meg, og når jeg ser på kalenderen for de to siste ukene skjønner jeg hvorfor. Det har ikke bare vært travelt, det har vært mye som stressa meg. Jeg MÅ lære meg å slappe av, selv når jeg har det travelt - jeg vet bare ikke hvordan.... Får prøve å gå på trening, selv om jeg burde ha jobbet noen timer. Er ikke sikker på at det hjelper, siden jeg blir rastløs etter trening, men det er i kroppen - ikke i hodet.

Heldig som har herlig turterreng

Joda, dørstokkmila er lang - og dørstokken tidvis høy, men når jeg kommer meg ut har jeg fantastisk terreng å gå tur i. Er som sagt spesielt glad i strendene, og har flere å velge blant innen kort avstand. I kveld gikk jeg imidlertid tur i skogen, litt mer bakker, men kamera på iphonen har sine store begrensinger i halvskumringen - så jeg kommer sterkere tilbake en gang jeg husker å ta "ordentlig" kamera med meg.

Mørkredd vandrer

En passe stor porsjon:)

Ja, jeg spiser veldig lite, ca 600-800 kalorier dagen, men jeg må også trene for å ta av. Egentlig helt greit, siden jeg før operasjonen trente uten å ta av...

Jeg skal innrømme at jeg synes tredemølla er en enkel løsning, i alle fall når det regner eller er mørkt, men akkurat nå har jeg bedre nytte av å gå tur, helst i ulendt terreng, og med opp- og nedoverbakker. Dette er fordi balansen i kroppen konstant endres nå som jeg går ned i vekt, og jeg vil ikke ha masse (nytt) trøbbel når jeg nå omsider mister vekt. Så, jeg går tur. Enten på stranda eller i skogen.

Det er MYE lettere nå  enn i vinter (da ble bakkene fort level 12 på tredemølla), for nå er det mye lenger lyst om kveldene. Jeg er nemlig ei skikkelig pingle: Jeg er hinsides mørkredd! Jeg vet det ikke er rasjonelt, jeg vet det neppe ligger noen luskemenn i buskene og venter på meg, likevel raser hjertet som en gal om jeg hører rasling i buskene når skumringen har falt (de få gangene jeg er ute alene da).

I kveld gikk klokka så alt for fort. Jeg skulle bare og skulle bare - og plutselig var klokka 21.45, og jeg var på nippet til å tenke som i går; det er for mørkt til å gå tur. Men, to kvelder på rad med sofasløvings gir dårlig samvittighet, så jeg tvang meg selv ut.

Jeg burde imidlertid bytta om på ruta... Først langs veien SÅ i skogen?? Hallo! Da jeg kom til skogkanten (vi snakker flott tursti med gatebelysning - men sinnsykt mange skumle trær) var det begynt å skumre, og jeg måtte virkelig overbevise meg selv om å gå inn på turstien. Var sjeleglad for å se en mystisk mann sette seg inn i sin gamle volvo og kjøre BORT akkurat i det jeg nådde fram (og ja, jeg sjekket at han ikke snudde), gikk inn på stien og økte tempoet betraktelig. Jeg kunne ikke annet enn le litt (engstelig) av meg selv der jeg gikk med vannflaska (heldigvis av hardplast) klar til slag hele veien gjennom skauen, og skvatt til hver gang det kom en (farlig) syklist eller bikkjeeier langs stien. Jeg fikk i alle fall pulsen opp. Ikke bare raste hjertet av fugler og dådyr og kaniner og annet som lurte i buskene, jeg gikk min vanlige timestur på 50 minutter:)

For øvrig... JA, jeg ble angrepet - av ei diger, dum bikkje som kom stormende bakfra og bråstoppa en halvmeter unna av skriket mitt. Forbanna dumme bikkjeeiere som ikke kan respektere båndtvang. Og ja... de vet hva jeg synes om sånne....

Skal innrømme at jeg foretrekker stranda i solnedgangen, tror det blir strandtur i morgen.

Belte er tingen!

Det er egentlig ganske gøy.... Det å stå opp om morgenen og ta på seg klær som var alt for små før, og merke at de begynner å bli for store, og at belte har blitt en helt essensiell del av bekledningen. Til tross for at jeg nå har passert minus 35 kilo er jeg ikke så sugen på å kjøpe nye klær, jeg hadde jo så mye som var så alt for lite etter tidligere slankekurer og optimistisk salgsshopping. Nå henter jeg til stadighet nye og mindre klær fra lageret og napper vekk merkelapper før jeg tar dem på meg. Å glemme å prøve med jevne mellomrom er skummelt. En bukse som var for liten var plutselig blitt alt for stor, og gikk direkte til Fretex uten å ha blitt brukt i det hele tatt. Nå begynner det imidlertid å tømmes i lageret, bare en bukse igjen som er for liten, en Levis-bukse som må ha lagt på loftet i minst ti år, godt jeg er nokså klassisk i klessmaken:) Innser at jeg nok må kjøpe litt klær om en måned eller to, men inntil videre er belte tingen!

Et annet gledesøyeblikk var da jeg i dag tidlig fikk glidelåsen på støvlettene helt igjen.  Minus seks-sju cm i leggen hjalp, og nå sitter de fine støvlettene som ble kjøpt på Duo.com for et par år siden (og som jeg aldri fikk sendt i retur, selv om de var for små) som støpt.

Stabeiskropp

For øvrig har jeg fått erfare dette med kroppens platåer, hvilken vilje kroppen kan ha og hvor utrolig teit den kan være. For tre uker siden nådde jeg den laveste vekten jeg kan huske å ha hatt i voksen alder (etter at jeg turte å finne fram vekta). Da jeg gikk på rein proteinkur kom meg også så langt, men ikke fanken om jeg kom lengre - kroppen nekta rett og slett å passere den milepælen. Sånn var det lenge denne gangen også. Jubla en dag da jeg endelig var 200 gram under, for å fortvile neste dag da jeg var 200 gram over. Slik gikk det fram og tilbake i halvannen uke, men gradvis ble det litt mer under - og litt mindre over, og nå er jeg fire kilo under det kritiske punktet. Det går fortsatt en kilo ned og 300 gram opp igjen, men det går nedover - og jeg ligger fortsatt i rute, den ruta jeg har satt opp helt for meg selv for å ha et mål å nå på bursdagen min.

"Bare" overvektig:)

Your BMI: 39.93 A BMI between 30 and 40 is classified as obesity. The healthy weight range for your height is between 129.2  lbs and 174.6  lbs. Your weight is 104.3 lbs above the healthy range. Joda, jeg ser at de fleste ikke ser mye juhu i dette, men når man i mange år har hatt en BMI som tilsvarer extreme obesity er det litt kjekt likevel... Det går nedover, sakte, så sakte, men  heldigvis også sikkert. Minus 34 kilo nå, så jeg holder meg fortsatt til et snitt på ca halvannen kilo i uka. Forresten... Jeg bruker fitday.com for å ha oversikt over matinntak, fordeling og trening. Kjempebra program som anbefales!!!

Hvordan føle seg bedre

Jeg tilstår. Jeg har egentlig ganske mange feil, jeg er ikke bare tjukk. Leiligheten ser alltid ut som om jeg har jobba døgnet rundt en uke og bare vært innom og slengt fra meg ting (faktisk er den stort sett ryddigst når det faktisk er tilfelle). Jeg er en vimsekopp med penger. Jeg trener ikke nok. Jeg er førti med kviser... I det hele tatt er det en del å bekymre seg over om man er den typen. Det er jeg heldigvis ikke, i alle fall ikke alltid, for jeg har funnet den perfekte kuren: TV!

Det ER en trøst at noen har større problemer. Man føler seg aldri sunnere enn når man ser på supersize versus superskinny. Ingen spiser så mye dritt som tjukkasene, som av en eller annen grunn må stå i truse og bh (vel å merke bare kvinner, selv om gutta også har pupper) ved siden av et stort rør som fylles med pommes frites og annen junk før de skjønner at det kanskje ikke er så lurt å stappe i seg 7000 kalorier om dagen. Mitt kosthold er som skapt av Fedon i forhold. Pokker heller, jeg spiser til og med tynnere enn skjelettene, og det er jo litt herlig å få høre hvor farlig det er å være tynn også - for meg.

Selv om jeg av og til må løfte beina høyt for å gå fra stua til soverommet er det ingenting i forhold til tusseladdene i ekstreme samlere, som har kattedritt og døde mus under haugene med søppel, gamle vaskemaskiner, tomme og halvtomme pizzakartonger, tomflasker, ødelagte stoler osv osv osv osv osv osv osv... osv. Jeg føler meg ryddig! Jeg er flink til å kaste! Og tidvis hender det at jeg blir bittelitt inspirert til å rydde og kaste litt mer:)

                                                        Obs: Bilde fra tv-serien, ikke mitt hjem...

Kredittkortene mine støver ned i forhold til surrebøttene i Luksusfellen.  16-kroners regninger blir ikke betalt og blir til 640 kroner, de skylder enorme summer i inkasso og ubetalte regninger, brev fra namsmannen hentes fram fra skuffer og skap.. Når man ser sånt gjør det plutselig ikke så mye at man har 4,50 på konto dagen før lønna kommer.

Om problemene skulle være av en helsemessig art er det alltid en dokumentar med noen som har det værre, bare se på TVNorge eller sjekk ut dokumentarene på NRKs nett-tv. "Farleg feit og berre femten" er en strålende tittel på en dokumentar som anbefales tenåringer misfornøyd med egen kropp.
http://www.nrk.no/nett-tv/prosjekt/1833/

Om det er mamma som er misfornøyd med tenåringens kropp anbefales både mamma og tenåringen å se denne dokumentaren, en gal glamourmodell-mamma som vil at fjortenåringen skal ta plastisk operasjon. http://www.nrk.no/nett-tv/prosjekt/2069/

Det er i det hele tatt mange tv-programmer som kan få enhver til å føle seg bra. Så er det rart jeg ikke fatter og begriper hvorfor noen ser på Top Model?