En jojo-slankers ekstragarderobe

                                Da er haugen samlet fra ekstraskap og loft osv - før sortering & prøving: 
 
Da har jeg samlet alle klær som er litt og mye for små. Resultatet: 25 bukser, 4 shortser, 5 gensere, 7 bluser, 6 andre topper, 5 kjoler (og en av dem var faktisk passelig...). En god del av klærne haddee faktisk prislappen på fortsatt, så heretter er det slutt på å kjøpe klær som "sikkert passer" eller som "snart blir passelig"! Det positive er at jeg ikke trenger å bruke penger på klær på en stund - i alle fall ikke på bukser!

                                 Etter grovsortering & prøving... Godt jeg har ganske klassisk klessmak, for nesten alt er fullt brukende - om jeg passer inn i det etterhvert. Noe har nok ikke den beste passformen, men jeg slipper i alle fall å kjøpe klær med det første:)  

Teller dager...

Nå er det bare to uker igjen. Alt er prøvd, så nå går jeg for det ekstreme. Om to uker skal mesteparten av magesekken min bort. Akkurat nå føler jeg meg som en høygravid vordende mamma - jeg vil bare ha det overstått.

Da jeg søkte om slankeoperasjon for fem (!) år siden håpte jeg virkelig at det å få kniven på strupen (magen) skulle hjelpe, og gudene skal vite at jeg har prøvd - men det er ikke så enkelt som å spise mindre og trene mer når man har litt mer enn 10-20-30-40-50-60 kilo for mye...

Jeg håpte jeg skulle klare å gå litt ned før operasjonen, men nei... Beinhard diett (mesteparten av tiden, med noen få sjokoladeuhell), mye trening og en lang fymatliste hjalp ikke - jeg la på meg. Egentlig greit, for da fikk jeg bekreftet at jeg gjorde det rette. Ett sted inni meg vet jeg at jeg legger på meg muskler, men det får da pinadø være måte på hvor mye muskler jeg skal ha!

Jeg gruer meg til operasjonen, dvs. jeg gruer meg til intubering og venekanyle for det virker så ekkelt... Jeg takler smerte bedre enn ekkelt! Men jeg gleder meg til å se resultater. Riktig nok er det en stor del av høyre hjernehalvdel som sier "det kommer ikke til å virke dette heller", men det må jo virke når man underernærer kroppen så grovt som jeg kommer til å gjøre nå. En magesekk på 80 milliliter. Det er det en baby har.. Så ja, jeg tør å glede meg også.

Det jeg gleder meg mest til er å kaste klær! Etter årevis med jojo-slanking (som nok kanskje har ødelagt litt forbrenning) har jeg sluttet å kaste klær som blir for store - for jeg er realist nok til å vite at det er en fare for at de dessvere kommer til å passe igjen. Nå skal de KASTES! Og det blir en fryd!! Siden jeg satte inn toppgiret på trening og kosthold for to år siden - og ikke minst - siden jeg fikk vite om operasjonen for fem måneder siden - har jeg knapt kjøpt klær. Det er så lite inspirerende å kjøpe mer tjukkasklær når alt man vil er å gå ned i vekt. Når hele livet handler om dette, nå forhåpentligvis oppnåelige, mål.

Så jeg har stort sett bare kjøpt treningsklær (en utfordring i størrelser over 50 gitt), og klær som har vært på halv pris av rød pris på Kapp Ahl og H&M. I Excellente og BiB-avdelingene selvsagt. Å herregud som jeg hater de avdelingene, samtidig som jeg har vært glad for at de finnes så jeg slipper å handle på "stormotebutikken".  Men nå ligger det noen oppsparte tusen og venter på ny kropp som trenger ny garderobe. Heldigvis har jeg en del klær som passer for den nærmeste tiden (tidligere nevnt jojo-slanking gjør at jeg har jeans i fem ulike størrelser), for jeg vil jo ikke kjøpe klær for veien ned - jeg vil kjøpe klær som passer når jeg har kommet i mål.

Jeg har valgt sleeve-operasjon av flere årsaker, minst fare for komplikasjoner under operasjon og problemer etterpå, mindre tarmproblemer (kirurgen rører ikke tarmen i denne operasjonen) og jeg kan spise frukt og grønnsaker uten problemer etter nokså kort tid (selv om jeg må prioritere proteiner).  Det anbefales ikke etter DS-operasjon - i alle fall ikke det første året. Prognosene er at man mister 70 prosent av overvekten med Sleeve - og 80 prosent med DS. Helt seriøst, klarer kirurgen å få meg under 100 kilo skal jeg jaggu meg klare resten sjøl. Og om jeg mot formodning ikke skulle klart det hadde jeg klart å leve med de få kiloene overvekt også;)

Jeg vet det blir stress med mat, men det har jeg i dag også. Det er så mye jeg ikke tåler og så mye jeg ikke liker, at jeg synes det er helt ok å erstatte måltider med proteinpulver & bars allerede. Det som blir vanskelig er å huske å spise når man ikke føler sult - og å spise bittelite - og saaaakte. Normalt hyler jeg nedpå proteindrikken om morgenen, jeg har det jo alltid travelt. Nå får jeg spise den seint - med teskje.


Men jeg gleder meg... gleder meg til å trene med ny kropp. Til å handle klær, til å komme i bedre form, til å kjenne fettet forsvinne over musklene på ryggen, rumpa, lårene.. Til å kunne slippe å gruble på om sikkerhetsbeltet på flyet er av de normale, av de lange eller korte (de korte er nemlig for korte, og det er ikke alle flyvertinner som er like diskré med forlengelsen), til å ta dykkersertifikat - noe jeg har drømt om i årevis, men ikke turt - er redd for at dykkerdrakten er for liten. Nå kan snart drømmen om dykkeferie på Bali realiseres! Til å kunne gjøre en enda bedre jobb - til å slippe å være så redd for å ta plass at jeg prøver å trekke meg inn i meg selv. Forunderlig nok har folk en tendens til å breie seg voldsomt på fly om de får en tjukkas ved siden av - og jeg er svært nøye på å holde meg i mitt sete.

Og så gruer jeg meg. Til spørsmålene... Noen få vet - andre vet ikke enda - noen vil aldri få vite. Jeg burde stå fram åpent, "for sakens skyld", men jeg lar andre ta seg av den oppgaven. Det er nok ignorante mennesker der ute som tror at om jeg bare drikker hvetegress døgnet rundt og jogger (med en kropp på godt over 100 kilo), så renner kiloene av. Det forbanner meg at de nå kommer til å tro at det var nettopp kosthold og trening som til slutt virket, men de får bare tro det - det er noen deler av mitt liv som noen mennesker ikke har noe med.  På den andre siden; om jeg skulle på sykehuset fordi jeg hadde fått kreft eller en annen alvorlig sykdom hadde disse menneskene heller ikke fått vite noe. De som vil meg vel vil forstå og akseptere - og det er de som betyr noe.


Jeg gruer meg til pupper som ikke bare henger (som nå), men som også er tomme - som stoore vrengte bukselommer. Jeg gruper meg til "fettforkle" (fantastisk ord ikke sant?). Man får overflødig hud, spesielt på magen og dette opereres ikke vekk før man har tatt av det man skal og har stabilisert vekten. Først da får man også brystreduksjon. Juhu, gleder meg til å kjøpe bh med en cup tidlig i alfabetet! Men det tar et års tid. Det kan føles lenge nå, men i den store sammenhengen er det ingenting. Nå skjer det faktisk noe!

Så venekanyle og inntubering til tross - jeg gleder meg. Og faktisk gleder jeg meg litt til å være sykemeldt også, hvile hodet som har hatt det alt for travelt lenge. Mac-en er full av film og lydbøker, i kofferten ligger det alt åtte-ni bøker jeg har hatt lyst til å lese lenge, men ikke hatt tid til. For en gangs skyld skal jeg bare konsentrere meg om meg! Det aner meg at jeg kommer til å bli lei, men akkurat nå gleder jeg meg!

Trenger? Nei. Vil ha? JA!

... og så blir jeg i godt humør hver morgen jeg ser denne...

God tur:)

Krompeparet får pepper for å ta barna ut av skolen og dra på to måneders ferie

Anbefaler krompefamilien å ta turen innom Istanbul, en fantastisk by på vippen mellom Europa og Asia. Man kan jo alltids besøke den Blå Moske også om man har lyst...


Jeg er ikke spesielt glad i monarkiet, men når vi først skal ha den løsningen synes jeg faktisk vi har vært heldige med dem vi har fått. Krompen er en klok og reflektert mann som tør å ta beslutninger han vet han får pepper for, og krompa kommer seg dag for dag hun også, i en av de tøffeste jobbene i dette landet.

Selvsagt skal familien få lov til å dra på tur! Seriøst.. Arvefyrstinnen er seks år gammel, jeg tror det går veldig fint å hjelpe henne med skolearbeidet. Det hadde de fleste klart. Det betyr ikke manglende respekt for lærere, landets mest selvhøytidelige yrkesgruppe. Ok, kanskje jeg mangler litt respekt, når de sutrer i denne saken.
Guttungen til Mette Marit er jo litt eldre, men jeg er helt sikker på at de klare å holde ham ajour også.

Anbefaler en uke eller to i herlige Praha også...


Det jeg er helt hundre prosent sikker på er at jeg vil at min framtidige konge og dronning ikke skal være navlebeskuende nordmenn som så mange i debatten her. Jeg vil ha en konge som er verdensvant, og jeg vil at neste generasjon sjefsmonark skal lære om verden tidlig. Det er også ikke så fryktelig lenge til krompen overtar jobben til papsen - og da er det umulig å gjøre noe sånt. Nå har de sjansen. Og ja, jeg synes de er gode forbilder som sier - "nå skal vi være bare familie i to måneder". Det er vel også på sin plass å påpeke at krompebarna nok er mer borte fra barna enn de fleste norske foreldre, og har en litt travlere timeplan som gjør det vanskelig å rydde tid til et sånt eventyr i skolens ferie.

Kunne krompefamilien gjort dette uten hans blå blod, apanasje osv? Ja, det tror jeg. Fyren er faktisk ganske smart - han hadde nok hatt en godt betalt jobb uansett:)

... og jeg understreker igjen - jeg er prinsippielt motstander av monarkiet.

So not worth it...

Jeg vil, jeg vil, men av og til får jeg det pokker ikke til! Som når man skrubbsulten skal kjøpe to skummamelk i farten - og Rimi har sjokolade på tilbud... Da er det jo bortimot fornuftig å kjøpe tre for to, i alle fall om man vet at det faktisk kommer gjester om en stund og man jo egentlig kjøper til dem. Jeg visste det i det jeg stod i kassen, skal jeg være ærlig med meg selv visste jeg det da jeg så skiltet på vei inn i butikken: Jeg spiste en stoooooooor sjokoladeplate. Gafla den i meg, nøt smaken, kjente sukkeret strømme gjennom kroppen og gi pur lykkefølelse. Tenkte på alle de gode grunnene til at jeg kunne unne meg en stor sjokoladeplate, jeg har jo vært så flink - ja bortsett fra siste uka da... Fanken så fort gjort det er å skli ut. Underlig siden det er så vanskelig å skli inn!

                                                                              160 gram pur lykke....




Store sjokoladeplater er farlige. Once I pop I can't stop... Selv om kvalmen melder seg sånn halvveis må jeg bare ha litt til - og litt til - og så var det ingenting å spare på så jeg tar resten. Jeg fikk straffen - en selvpåført, en kroppspåført. Siden jeg stort sett ikke spiser sukker normalt, blir jeg skikkelig kvalm av å gå bananas på denne måten. Jeg blir uggen i magen og angrer som en hund. Like fullt er det en del av meg som tenker at det var verd det. Helt til den selvpåførte straffen jeg bestemmer meg for når magen roer seg. Tredemølle til sjokoladekaloriene er forbrent (og nei, dette er ikke standard - det var denne dårlige samvittigheten som var ekstra sterk denne dagen...). Og det selv om ukens fire treningsøkter faktisk var gjennomført.

Å herregud så seint de kaloriene snurra, og herregud som kroppen protesterte. Ok, så er ikke 160 gram sjokolade beste påfyll før trening. Har hørt de treningsflinke snakke om å karbe seg opp, men det er neppe dette de mener. Etter halvannen time med rask gange i oppoverbakke på tredemølla, der jeg hele tiden fulgte kaloritelleren, kilometertelleren, klokka og pulstelleren med argusøyne kunne jeg endelig vakle av mølla. Sliten, støl og helt sikker på en ting; De resterende to av tre sjokoladeplater spares til gjester - og er godt gjemt i boden!

Banna drittkjerring!

Joda, jeg er en hissig person, men det er sjelden jeg blir så forbanna som når små pinglekjerringer på 43 kilo later som de har peiling på hvorfor noen blir tjukke. Kari - du har gjort meg stein forbanna og snart kommer jeg og setter meg på deg!
Lat - ikke syk... 

Det forskes mye på overvekt, fedme"genet" ER funnet, noen har mer anlegg for å legge på seg enn andre. Å si noe annet er bullshit! I min familie var vi tre barn, jeg spiste veldig mye mindre enn min syltynne bror - og jeg trente veldig mye mer. Likevel ble jeg lubben - og han kunne knekke i laber bris. Min søster som spiste omtrent som meg, og ikke trente, er normaltynn - men kunne uten fare gå utendørs på høsten.

Heldigvis forskes det fortsatt på dette, som - helt riktig - er i ferd med å bli et svært omfattende helseproblem. Ved Senter for sjukleg overvekt på Sentralsjukehuset i Førde, er et stort forskningsprosjekt nå på gang. Her står tjukkasene i kø for å få operasjon, forskningsobjektene er lett tilgjengelige. Ved at denne målgruppen gir noen ekstra blodprøver kan kanskje fagekspertisen løse flere av fedmens gåter. Inntil videre er det faktisk noe som heter SYKELIG OVERVEKT... Det betyr ikke utelukkende at fedmen er sykdom, men at man ikke klarer å ta av på "normal" måte, og at overvekten fører til andre sykdommer. Det kan være hjerte/kar-sykdommer, diabetes2, slitasjeskader i kne/hofter, søvnapne osv.
Andre som faktisk KAN litt om dette ( i motsetning til Kari-damen) har også et langt mer nyansert syn:
mann som VET hva han snakker om - i motsetning til tight-Kari


Syk eller lat?
En sykdom? For meg er ikke merkelappen viktig, alt jeg er er opptatt av er at folk skal forstå at ikke alle tjukke folk sitter på McDonalds og trøkker i trynet burgere hver dag. Noen av oss blir faktisk kvalm bare av lukta. Jeg er opptatt av at det ikke er så enkelt som inntak minus uttak av kalorier, det er ikke så enkelt som å spise mindre og trene mer. Hvorfor er det i så fall ingen som ber anorektitere trene mindre og spise mer? Når jeg tenker meg om, det rådet er sikkert minst like anvendelig som det vi tjukkaser får slengt etter oss hele tiden.

Så er feite late? Ja, noen er det. Jeg har selv vært det - selv om jeg ikke føler jeg hører hjemme i den boksen lengre. Det er ganske mange tynne som er late også, men det gjør vistnok ikke noe det. Realitycheck: Det er fullt mulig å være tynn og usunn og overvektig og sunn. BMI er bare en indeks som sier noe om høyde kontra vekt, den aner ikke om vekten skyldes fett eller muskler. Men det er ikke bare latskap som holder tjukke unna helsestudio. Det er nemlig en rar psykologi som trer inn her... Om du er tjukk er det fryktelig vanskelig å gå på et helsestudio, i alle fall om det finnes små rotter som Kari Jacqkueson der (og nei - av disrespekt for dama gidder jeg ikke finne ut hvordan navnet staves), i de alt for trange treningsantrekkene sine. Hva er du ute etter å vise gamle kjerring?

Jeg har heldigvis overvunnet angsten - og det tok lang tid - og er nå en hyppig gjest på treningssenteret. Heldigvis er det flere alternativer enn Sats og Elexia - om de hadde vært mine eneste alternativer hadde jeg nok ikke gått. Til å begynne med var det helt grusomt, jeg følte alle så på meg, på hva den tjukkasen innbildte seg. Etterhvert lærte jeg meg å stenge dem ute, og gutta som faktisk trener seriøst er kjempekoselige. De ser at jeg holder ut, at jeg tar like mye vekter som mange av dem, og at jeg på ingen måte er der for å sjekke ut mannfolk:) Det skulle tatt seg ut... De ler faktisk mye mer av jentene som kommer i styrkesalen med sminke på!

Så.. har jeg tatt av? Nope! Overhodet ikke!! Tvert imot!!! Jeg spiser sunnere enn noen gang før, jeg trener mer enn noen gang før (kardio også) - og jeg legger på meg. Joda, muskler veier mer enn fett, men det får være måte på! Trøsten min er at jeg i alle fall er i bedre form nå enn jeg var før. Og, jeg må ha noe sinnsykt med muskler!

Treningsskrytere
Jeg har imidlertid ikke behov for å skrive "har trent styrke i dag, det var såååå deilig"  eller "en times kardio-økt med høy puls" på Facebook-statusen min hver gang jeg har trent. Kanskje litt fordi jeg synes det er ganske patetisk med de som gjør det, men også fordi jeg ikke vil ha "nei jøss så flink du er da", og "jøss har DU trent" kommentarer fra folk som ikke kjenner meg spesielt godt. De som kjenner meg vet at jeg er hyppig gjest på treningssenteret. Kanskje skyldes det til og med skuffelsen over at det ikke viser på meg. At jeg egentlig ikke tar noe særlig av, selv om jeg trener. Selv om jeg er svært nøye med kostholdet. Selv om kaloriinntak er langt lavere enn uttaket, om man skal tro på alle utregninger av kaloriforbruk som jeg og min personlige trener har klart å finne. Selv om balansen mellom karbohydrater, protein og fett er perfekt. Så Kari-Kari: Alle feite er ikke bare late!


Fortjent fedme
Av og til skulle jeg ønske at jeg var feit fordi jeg konstant spiste søppelmat og drakk brus. Da hadde jeg i det minste fortjent det, og det var enkelt å gjøre noe med det. Jeg blir rasende av å se "supersize versus superskinny" på tv3. Du trenger ikke stå på vekta på fjernsynet i bare bh & truse for å skjønne at fritert take away ikke bør danne grunnstammen i dietten din. Du trenger ikke en blond, kjekk lege for å fortelle deg at det er litt dumt å spise 5000 kalorier for dagen. Men ved å bruke slike personer kan de også vise til resultater. Klart man kan ta av om man pleier å spise 2-3 ganger mer enn man bør! Serien har imidlertid et lite positivt element, den viser at det er usunt å være for tynn også.

Så hva tenker jeg når jeg ser tjukke folk fylle handlekorga med usunn mat? Jeg har minst like mange fordommer som andre mot tjukkasser - selv om jeg er en sjøl. Jeg tenker "nei nei nei, ikke gjør det". Jeg tenker "det er ikke rart du er tjukk" og når jeg ser smålubne 12-13 år gamle jenter har jeg lyst til å gråte, filleriste dem og si "snu før det er for seint"... De få gangene jeg sjøl har chips eller sjokolade i handlekorga har jeg lyst til å si til dem rundt meg "jeg får gjester altså, det er til dem". Det er nesten alltid sant, men selvsagt hender det en svært sjelden gang at jeg også spiser snop.

Tramp, tramp, tramp...
Så hvorfor blir jeg så sint på lille Kari-greia? Først og fremst fordi hun snakker bastant om noe hun ikke har greie på. Det hun kan er å bevege kroppen til musikk og preike drit til husmødrene som gidder å se på TV2 om morgenen. Men også fordi hun snakker så bastant om noe som er beviselig feil. Det er som om noen i dag skulle si "alle med lese- og skrivevansker er dumme".  Og selvsagt blir jeg litt sint fordi jeg føler meg personlig angrepet, men jeg kan ta deg Kari. Jeg har trent nok styrketrening til å legge deg i bakken med en arm på ryggen og sette meg på deg. Det jeg blir lyn forbanna over er at du angriper tusenvis av unge jenter med store sjøltillitsproblemer, du lager tusenvis av mobbeofre - selv barn får med seg dette.. "haha... du er lat". Du gjør det enda vanskeligere å ta det store skrittet det er å gå inn på et helsestudio for en voksen tjukkas - eller begynne på turn, fotball, volleyball eller friidrett om man veier litt mer enn venninnene. Hvorfor? Fordi du sier at tjukke er late - og det er eneste årsak til at de er tjukke. Om du virkelig trodde at du skulle motivere noen tjukkaser til å kjøpe treningsdvd'ene dine tok du sørgelig feil!

SALG!

... I grønnsaksdisken... Men nå som jeg er så fokusert på kosthold og trening er salg i grønnsaksdisken kjekkere enn salg på Hennes. Dessverre (eller heldigvis) var det noe utplukka da jeg kom, for jammen klarte jeg å få med meg nok uansett.

Nå har jeg laget en tomatsuppe fra bånn som ble ganske så bra, med tanke på at jeg ikke gadd å leite etter oppskrifter og tok det på gefühlen. Toro sin posesuppe er faktisk ikke så verst, men nå skal jeg holde meg unna e-stoffer, og da må jeg også holde meg unna ferdigprodukter. Det har flere fordeler, de er også ofte stappfulle av skjult sukker og salt. Det virket håpløst til å begynne med, men nå foretrekker jeg virkelig å lage maten min sjøl. Men tomatsuppe fra bånn kan føles råflott - om man da ikke får tomatene til halv pris.


Tomatsuppa ble til slik:

To hele løk

Tre fedd hvitløk

To sjalottløk

Olje

Tørket chili - 1 ss

Cayennepepper - 1 ss

Spisskummin - 1 ts (om du liker det, spesiell smak...)


Karri - 1 ts

ca to kilo tomater

1 beger creme fraiche (eller kesam, enda bedre).

400 gram karbonadedeig
  - og en stavmikser:)

Løken surres med krydder og olje, forsiktig varme. Tomatene forvelles og flås. Skjær et kryss i tomatene, ha dem i kokende vann i 20-25 sekunder, så i iskaldt vann i 10 sek. Skjær bort stilken og ha tomatene i gryta. Tilsett 1 liter kyllingkraft, la tomatene koke seg møre (jo modnere tomater jo bedre). Etter ca en times tid, finn fram stavmixeren og ta en runde i gryta. La koke 20 minutter og ha i et beger creme fraiche mot slutten.

Siden jeg alltid må ha protein i suppene mine, ble det karbonadedeig, som jeg steikte først. Det fungerer også strålende med kyllingbryst eller skinke.

Selv med et beger creme fraiche i har hele gryta et kaloriinnhold på bare 1 800 - og det er ca seks porsjoner i en gryte.

Pr.porsjon:
300 kcal
21 gr. fett
14,5 g. karbohydrater
17 g protein

Null salt - og null sukker...  Og suppa blir lettere om bare butikken man handler i har kesam - som jeg pleier å bruke.. Akkurat i det jeg helte creme fraichen oppi suppa så jeg at den hadde følgende merke: "Jeg egner meg ikke til slanking"... Nåja, godt resten av suppa er mager:)

Dramegnåbaklengsinn i mandagen - og uka

En god start er halve løpet, noen ganger tryner jeg i startblokka. Ingenting gjør meg så irritert som overoptimistiske mennesker som mandag morgen har facebook-statuser som: "ny uke nye muligheter" - med ørten smileys bak. Motbydelige blidinger! Morrablide er de sikkert også - tullingene!

Kanskje en årsak til at jeg blir så grinete av sånne mennesker er at jeg egentlig har så lyst til å komme rett ut bare én mandag, ikke føle at jeg ligger bakpå hele uka og lengter etter helg fra tirsdag. Jeg prøver, gang på gang, men det går svært sjelden bra.

Når det nærmer seg helg har jeg alltid store planer om alt jeg skal få gjort av det fornuftige slaget. Opp klokka ni på lørdag, trippe utenfor treningssenteret når det åpner klokka ti, to gode treningstimer, så en dusj før jeg gjør noe minst like fornuftig. Søndag det samme, opp tidlig - på trening 12 når treningssenteret åpner, og så både vaske vinduer, gulv, klær, meg... ja i alle fall få tatt litt fotpleie og sånt.

I praksis får jeg stort sett inn én treningsøkt i helga, og det gjerne i siste liten før treningssenteret stenger. Sist helg ble det halvannen time lørdag ettermiddag. Men søndagen hadde jeg store  planer for - helt til jeg stod opp - klokka 17.00... Jeg har vondt i ryggen, vekkerklokka har stått på snooze siden 9.30 - og jeg ligger i 20 minutter til - 40 minutter til - i timevis... Når jeg ligger der klarer jeg å overbevise meg sjøl om at jeg egentlig ikke er helt frisk, og har ondt'er både her og der og at jeg sikkert har godt av å sove litt - og så kommer den kloke "nå blir jeg ordentlig uthvilt, så nå kan jeg stå opp tidlig å trene mandag morgen".. Jadda.. planen er klar, jeg skal trippe utenfor treningssenteret klokka 06.30 når de åpner mandag morgen!

La meg skynde meg å si: DET HAR SKJEDD! Men da har jeg stort sett ikke sovet et minutt natta før... Jeg kommer litt skeivt inn i uka og er farlig nær tastaturavtrykk i ansiktet en halvtime etter lunch. Men det verste er å sovne etter klokka 04.00 en gang, som nå... Da blir man virkelig dratt baklengs inn i mandagen. Etter jobb og middag må jeg bare ha en liiiten middagshvil - og våkner sånn i ti-tida, snur meg og tenker (utrolig nok): I morgen skal jeg stå tidlig opp og trene! Det ble en kort ettermiddagsøkt på tirsdag.

I dag derimot.. onsdag.. jeg klarte det! Tidlig opp, imponert av meg selv, i og med at jeg tross alt er et menneske som har sett langt flere solnedganger enn -oppganger. Ut døra og klikker på blipp-blippen til bilen. Ingenting skjer. Klikker igjen - totalt mørke. Åpner døra på gammelmåten, bilen er totalt DØD! Så den som fikk trening i dag tidlig (etter litt livredning fra Falck) var bilen, som jeg måtte kjøre rundt i for å  lade batteriet - sånn at den klarte å få meg på jobb litt seinere. Nå sitter jeg, i treningsklær, og er fornøyd med at det i det minste ble en kveldsøkt på meg i dag - og at jeg faktisk klarte å komme meg ut av senga etter en times middagshvil. Og så ler jeg litt av meg sjøl, for gjett hvilke planer jeg har for morgendagen? Helt riktig - en kardioøkt klokka 06.30. Den som våkner får se.

Søndag = Matdag

Det er ikke fullt før det er stappfullt

Jeg sier det med en gang: Jeg synes matlaging er fryktelig kjedelig! Kanskje fordi jeg ikke er spesielt flink til det, kanskje fordi det rett og slett er kjedelig. Men, skal man unngå ferdigmat (og det skal man jo), må man planlegge og bruke en del tid på mat.

Her i huset er det en ganske liten familie. Den består av meg. En og annen flue og edderkopp stikker innom med jevne mellomrom, men de lever ikke så lenge (jeg er ganske god insektsjeger). Men siden familien er liten betyr det at det er ekstra kjedelig å lage mat - til meg. Trøsten er at jeg får noe jeg liker. Så, søndagene blir ofte brukt til å fylle fryseboksen og kjøleskapet med porsjonspakker og gjøre om grønnsakshaugen jeg kjøpte på lørdag til middager og salater for uka som kommer.


I dag ble det grønnsakssuppe m/ nogo attåt

1 stor løk
1 hvitløk
1/2 kålrot
5-6 gulrøtter

1 sellerirot
3 chili
2 paprika
1/2 squash
marinert hvitløk
2 liter buljong
400 gram karbonadedeig


Surr fersk hvitløk og løk i olje på lav varme, ha oppi gulrot, sellerirot, kålrot og poteter etterhvert som det hakkes, surr på lav varme, ha oppi et par liter vann & litt buljong og så er det meste gjort.
Chilien renses og koker på full guffe ca 20 minutter, så i iskaldt vann et halvt minutt.

Gummihansker hører til chili.

Da er det lett å fjerne kjøttet fra skallet (som blir hardt når det kokes). Det anbefales på det varmeste å bruke gummihansker (for å unngå brennende opplevelser både her og der seinere), og en sløv kniv. Paprikaen has i etter en halvtimes tid, chilikjøttet kuttes i småbiter og has i suppa når det er klart, sammen med 10-15 fedd marinert hvitløk og squash.

 Så var det nogo attåt-biten. Jeg synes at ethvert måltid må inneholde proteiner, og siden jeg ikke liker pølse og i alle fall ikke sånne ekle suppeboller blir det karbonadedeig. Noen ganger er jeg veldig huslig av meg og lager ordentlige, flotte, perfekt krydrede små kjøttboller (perfekt krydder: Chilipulver &cayenne), noen ganger, som i dag, bare steiker jeg karbonadedeigen før jeg har den oppi gryta med det rare i. Så koker suppa så lenge jeg gidder å vente. Grønnsakene skal være møre, og det kjekke med supper er jo at jo lengre de koker, jo bedre blir de. Når jeg finner stavmikseren hender det at jeg lager "kremet grønnsakssuppe", som egentlig bare er å mose suppa (pre karbonadedeig) og ha en dash skumma melk oppi. I dag fant jeg ikke stavmikseren. Godt er det uansett, og det er greit å ha porsjonspakker klare i fryseren.

Og mens jeg lager suppe tar jeg salaten innimellom. Den er nok ikke billigere enn den på jobb, men jammen er den bedre, og jeg vil anta den er en smule sunnere også.

Denne uken er det grønn lollo, squash, tomat, mais, sukkererter og asparges i salatboksen, sammen med ovnsbakt kyllingbryst og hardkokt egg.

Undrende, usikker og bittelitt nysgjerrig

Velkommen til 2010. Jeg kan skrive - bedre enn mange andre. Jeg mener mye - mer enn de fleste. Så hvorfor har ikke jeg opprettet en blogg for lenge siden? Fordi det er skummelt. Legge meningene sine ut der på store, selveste internettet der alle kan lese dem. Så slo det meg: Hvor mange blogger gidder jeg å lese? Kanskje det ikke er så farlig likevel. Så, jeg prøver, men feig som jeg er forblir identiteten min skjult (om jeg har gjort dette riktig da). Jeg kommer nok til å blogge om det som engasjerer og irriterer meg i øyeblikket, men jeg kan garantere at det ikke blir noen videoblogg. Det blir heller ingen flashende søte pusekatter og blomsterborder og store smileys. Ikke bare fordi jeg ikke aner hvordan man gjør sånt, men også fordi det er en stund siden jeg gikk ut barneskolen.