Passord er noe dritt. Man må huske dem, eller skrive dem ned og huske hvor man skrev det. Jeg gjorde verken. Imidlertid hender det at man plutselig husker det man har glemt etter lang tid og vips, man kommer seg inn på bloggen sin klokka 01.35 på natta - og innser at dette er en fryktelig dårlig tid for blogging. Derfor, kortform:
Minus 50 kilo og strålende fornøyd:)
Noterer nå passordet et lurt sted jeg har sjanse til å huske og er plutselig tilbake.
onsdag 21. september 2011
mandag 30. mai 2011
Stress = Stopp
Jeg har vel visst det i mange år, men nå får jeg virkelig bekreftet det. Stress = stopp i vektnedgangen. Ikke bare stopp, jeg har for første gang siden operasjonen lagt på meg, og når jeg ser på kalenderen for de to siste ukene skjønner jeg hvorfor. Det har ikke bare vært travelt, det har vært mye som stressa meg. Jeg MÅ lære meg å slappe av, selv når jeg har det travelt - jeg vet bare ikke hvordan.... Får prøve å gå på trening, selv om jeg burde ha jobbet noen timer. Er ikke sikker på at det hjelper, siden jeg blir rastløs etter trening, men det er i kroppen - ikke i hodet.
tirsdag 10. mai 2011
Heldig som har herlig turterreng
onsdag 4. mai 2011
Mørkredd vandrer
 |
| En passe stor porsjon:) |
Jeg skal innrømme at jeg synes tredemølla er en enkel løsning, i alle fall når det regner eller er mørkt, men akkurat nå har jeg bedre nytte av å gå tur, helst i ulendt terreng, og med opp- og nedoverbakker. Dette er fordi balansen i kroppen konstant endres nå som jeg går ned i vekt, og jeg vil ikke ha masse (nytt) trøbbel når jeg nå omsider mister vekt. Så, jeg går tur. Enten på stranda eller i skogen.
Det er MYE lettere nå enn i vinter (da ble bakkene fort level 12 på tredemølla), for nå er det mye lenger lyst om kveldene. Jeg er nemlig ei skikkelig pingle: Jeg er hinsides mørkredd! Jeg vet det ikke er rasjonelt, jeg vet det neppe ligger noen luskemenn i buskene og venter på meg, likevel raser hjertet som en gal om jeg hører rasling i buskene når skumringen har falt (de få gangene jeg er ute alene da).
I kveld gikk klokka så alt for fort. Jeg skulle bare og skulle bare - og plutselig var klokka 21.45, og jeg var på nippet til å tenke som i går; det er for mørkt til å gå tur. Men, to kvelder på rad med sofasløvings gir dårlig samvittighet, så jeg tvang meg selv ut.
Jeg burde imidlertid bytta om på ruta... Først langs veien SÅ i skogen?? Hallo! Da jeg kom til skogkanten (vi snakker flott tursti med gatebelysning - men sinnsykt mange skumle trær) var det begynt å skumre, og jeg måtte virkelig overbevise meg selv om å gå inn på turstien. Var sjeleglad for å se en mystisk mann sette seg inn i sin gamle volvo og kjøre BORT akkurat i det jeg nådde fram (og ja, jeg sjekket at han ikke snudde), gikk inn på stien og økte tempoet betraktelig. Jeg kunne ikke annet enn le litt (engstelig) av meg selv der jeg gikk med vannflaska (heldigvis av hardplast) klar til slag hele veien gjennom skauen, og skvatt til hver gang det kom en (farlig) syklist eller bikkjeeier langs stien. Jeg fikk i alle fall pulsen opp. Ikke bare raste hjertet av fugler og dådyr og kaniner og annet som lurte i buskene, jeg gikk min vanlige timestur på 50 minutter:)
For øvrig... JA, jeg ble angrepet - av ei diger, dum bikkje som kom stormende bakfra og bråstoppa en halvmeter unna av skriket mitt. Forbanna dumme bikkjeeiere som ikke kan respektere båndtvang. Og ja... de vet hva jeg synes om sånne....
 |
| Skal innrømme at jeg foretrekker stranda i solnedgangen, tror det blir strandtur i morgen. |
Belte er tingen!
Det er egentlig ganske gøy.... Det å stå opp om morgenen og ta på seg klær som var alt for små før, og merke at de begynner å bli for store, og at belte har blitt en helt essensiell del av bekledningen. Til tross for at jeg nå har passert minus 35 kilo er jeg ikke så sugen på å kjøpe nye klær, jeg hadde jo så mye som var så alt for lite etter tidligere slankekurer og optimistisk salgsshopping. Nå henter jeg til stadighet nye og mindre klær fra lageret og napper vekk merkelapper før jeg tar dem på meg. Å glemme å prøve med jevne mellomrom er skummelt. En bukse som var for liten var plutselig blitt alt for stor, og gikk direkte til Fretex uten å ha blitt brukt i det hele tatt. Nå begynner det imidlertid å tømmes i lageret, bare en bukse igjen som er for liten, en Levis-bukse som må ha lagt på loftet i minst ti år, godt jeg er nokså klassisk i klessmaken:) Innser at jeg nok må kjøpe litt klær om en måned eller to, men inntil videre er belte tingen!Et annet gledesøyeblikk var da jeg i dag tidlig fikk glidelåsen på støvlettene helt igjen. Minus seks-sju cm i leggen hjalp, og nå sitter de fine støvlettene som ble kjøpt på Duo.com for et par år siden (og som jeg aldri fikk sendt i retur, selv om de var for små) som støpt.
For øvrig har jeg fått erfare dette med kroppens platåer, hvilken vilje kroppen kan ha og hvor utrolig teit den kan være. For tre uker siden nådde jeg den laveste vekten jeg kan huske å ha hatt i voksen alder (etter at jeg turte å finne fram vekta). Da jeg gikk på rein proteinkur kom meg også så langt, men ikke fanken om jeg kom lengre - kroppen nekta rett og slett å passere den milepælen. Sånn var det lenge denne gangen også. Jubla en dag da jeg endelig var 200 gram under, for å fortvile neste dag da jeg var 200 gram over. Slik gikk det fram og tilbake i halvannen uke, men gradvis ble det litt mer under - og litt mindre over, og nå er jeg fire kilo under det kritiske punktet. Det går fortsatt en kilo ned og 300 gram opp igjen, men det går nedover - og jeg ligger fortsatt i rute, den ruta jeg har satt opp helt for meg selv for å ha et mål å nå på bursdagen min.
mandag 2. mai 2011
"Bare" overvektig:)
|
torsdag 7. april 2011
Hvordan føle seg bedre
Jeg tilstår. Jeg har egentlig ganske mange feil, jeg er ikke bare tjukk. Leiligheten ser alltid ut som om jeg har jobba døgnet rundt en uke og bare vært innom og slengt fra meg ting (faktisk er den stort sett ryddigst når det faktisk er tilfelle). Jeg er en vimsekopp med penger. Jeg trener ikke nok. Jeg er førti med kviser... I det hele tatt er det en del å bekymre seg over om man er den typen. Det er jeg heldigvis ikke, i alle fall ikke alltid, for jeg har funnet den perfekte kuren: TV!
Det ER en trøst at noen har større problemer. Man føler seg aldri sunnere enn når man ser på supersize versus superskinny. Ingen spiser så mye dritt som tjukkasene, som av en eller annen grunn må stå i truse og bh (vel å merke bare kvinner, selv om gutta også har pupper) ved siden av et stort rør som fylles med pommes frites og annen junk før de skjønner at det kanskje ikke er så lurt å stappe i seg 7000 kalorier om dagen. Mitt kosthold er som skapt av Fedon i forhold. Pokker heller, jeg spiser til og med tynnere enn skjelettene, og det er jo litt herlig å få høre hvor farlig det er å være tynn også - for meg.
Selv om jeg av og til må løfte beina høyt for å gå fra stua til soverommet er det ingenting i forhold til tusseladdene i ekstreme samlere, som har kattedritt og døde mus under haugene med søppel, gamle vaskemaskiner, tomme og halvtomme pizzakartonger, tomflasker, ødelagte stoler osv osv osv osv osv osv osv... osv. Jeg føler meg ryddig! Jeg er flink til å kaste! Og tidvis hender det at jeg blir bittelitt inspirert til å rydde og kaste litt mer:)
Obs: Bilde fra tv-serien, ikke mitt hjem...
Kredittkortene mine støver ned i forhold til surrebøttene i Luksusfellen. 16-kroners regninger blir ikke betalt og blir til 640 kroner, de skylder enorme summer i inkasso og ubetalte regninger, brev fra namsmannen hentes fram fra skuffer og skap.. Når man ser sånt gjør det plutselig ikke så mye at man har 4,50 på konto dagen før lønna kommer.
Om problemene skulle være av en helsemessig art er det alltid en dokumentar med noen som har det værre, bare se på TVNorge eller sjekk ut dokumentarene på NRKs nett-tv. "Farleg feit og berre femten" er en strålende tittel på en dokumentar som anbefales tenåringer misfornøyd med egen kropp.
http://www.nrk.no/nett-tv/prosjekt/1833/
Om det er mamma som er misfornøyd med tenåringens kropp anbefales både mamma og tenåringen å se denne dokumentaren, en gal glamourmodell-mamma som vil at fjortenåringen skal ta plastisk operasjon. http://www.nrk.no/nett-tv/prosjekt/2069/
Det er i det hele tatt mange tv-programmer som kan få enhver til å føle seg bra. Så er det rart jeg ikke fatter og begriper hvorfor noen ser på Top Model?
Det ER en trøst at noen har større problemer. Man føler seg aldri sunnere enn når man ser på supersize versus superskinny. Ingen spiser så mye dritt som tjukkasene, som av en eller annen grunn må stå i truse og bh (vel å merke bare kvinner, selv om gutta også har pupper) ved siden av et stort rør som fylles med pommes frites og annen junk før de skjønner at det kanskje ikke er så lurt å stappe i seg 7000 kalorier om dagen. Mitt kosthold er som skapt av Fedon i forhold. Pokker heller, jeg spiser til og med tynnere enn skjelettene, og det er jo litt herlig å få høre hvor farlig det er å være tynn også - for meg.
Selv om jeg av og til må løfte beina høyt for å gå fra stua til soverommet er det ingenting i forhold til tusseladdene i ekstreme samlere, som har kattedritt og døde mus under haugene med søppel, gamle vaskemaskiner, tomme og halvtomme pizzakartonger, tomflasker, ødelagte stoler osv osv osv osv osv osv osv... osv. Jeg føler meg ryddig! Jeg er flink til å kaste! Og tidvis hender det at jeg blir bittelitt inspirert til å rydde og kaste litt mer:)
Kredittkortene mine støver ned i forhold til surrebøttene i Luksusfellen. 16-kroners regninger blir ikke betalt og blir til 640 kroner, de skylder enorme summer i inkasso og ubetalte regninger, brev fra namsmannen hentes fram fra skuffer og skap.. Når man ser sånt gjør det plutselig ikke så mye at man har 4,50 på konto dagen før lønna kommer.
Om problemene skulle være av en helsemessig art er det alltid en dokumentar med noen som har det værre, bare se på TVNorge eller sjekk ut dokumentarene på NRKs nett-tv. "Farleg feit og berre femten" er en strålende tittel på en dokumentar som anbefales tenåringer misfornøyd med egen kropp.
http://www.nrk.no/nett-tv/prosjekt/1833/
Om det er mamma som er misfornøyd med tenåringens kropp anbefales både mamma og tenåringen å se denne dokumentaren, en gal glamourmodell-mamma som vil at fjortenåringen skal ta plastisk operasjon. http://www.nrk.no/nett-tv/prosjekt/2069/
Det er i det hele tatt mange tv-programmer som kan få enhver til å føle seg bra. Så er det rart jeg ikke fatter og begriper hvorfor noen ser på Top Model?
onsdag 9. mars 2011
Krash bom bø...
Så møtte jeg veggen... Lite mat, litt for mye jobbing og litt for tidlig tilbake på jobb - og jeg gikk fullstendig i kjelleren. Dønn liten, får ikke i meg mat og klarer ikke å konsentrere meg. Det verste er faktisk at hodet ikke virker skikkelig, så nå er jeg sykemeldt. Sliter litt med å koble helt ut jobben, så nå har jeg rett og slett hatt en uke i Syden, noe som var aldeles fantastisk. Føler kroppen har fått lada seg litt opp, selv om jeg fortsatt sliter med mat. Deilig å stå opp tidlig og gå rett på terrassen for "frokost" (et par skeier frokostblanding), så gå seg en tur før man slapper av ved/i bassenget. Har bare tatt av 4,5 kilo siden sist, merker at det er noen platåer ja.. men sånn nokså nøyaktig 25 kilo tre måneder etter operasjonen er ikke verst det heller:) Nå må jeg bare finne mat jeg klarer å spise... Er sulten, men orker ikke tanken på mat, så jeg er tilbake til mest flytende føde - proteinpulver og egenproduserte grønnsakssupper. Skal prøve meg på svinefilet i morgen, akkurat nå vrenger i alle fall ikke magen seg ved tanken på det:)
søndag 6. februar 2011
En koffert borte
Kiloene raser ikke av, de forsvinner sakte, men sikkert, to-tre hundre gram for dagen. Tidvis mister jeg følelsen av at jeg mister vekt, men da jeg stod på vekta i dag slo det meg. Jeg har tatt av en sydenkoffert! Mine sydenkofferter er nemlig alltid 19,9 kilo, og det er også vekttapet jeg kunne notere meg i dag, åtte uker etter operasjonen.
En plass i hodet mitt hadde jeg nok ønsket at det gikk enda fortere, at kiloene rant av, ikke drypper sånn som nå, men heldigvis er mesteparten av hodet mitt relativt fornuftig. Et vekttap på drøyt 1,5 kilo i uka er helt genialt. Hodet får følge med, huden får en mulighet til å følge med, og jeg forandrer meg ikke så voldsomt at de som ikke vet om operasjonen tror jeg er syk.
Var fryktelig sliten en stund, men det hjelper faktisk veldig å ha bittelitt XL1 i vannet. Jeg går jo og sutter på den flaska hele dagen, og nå er jeg stort sett oppe i et par liter for dagen. Det betyr imidlertid at jeg ikke er så voldsomt flink til å spise, så nå er jeg veldig opptatt av å lytte til kroppen og gi den det den ønsker. Det blir faktisk mye karbohydrater. Fullkornsflatbrød med rosmarin og salt er snadder, jeg spiser poteter (!) som jeg skjelden spiste før operasjonen (og som vistnok skal kunne gi forstoppelse, uten at jeg har merket det), og jeg er helt desperat etter frukt og grønnsaker, og ikke minst spinat! Tror det er en som trenger jern og vitamin c... Surrer hvitløk og chili i olje og litt melange i steikepanna, har spinaten i og rører i den til den faller sammen. Hellemann så godt!
Spinaten mmmin - og kyllingfrikassé til venstre. En sånn boks holder til tre-fire måltider
Men jeg får i meg proteiner også. Orker jeg ikke mat, drikker jeg proteinpulver og kyllingfilet er jo en fantastisk proteinkilde. Har også nøtter stående. Man orker alltid to-tre cashewnøtter, og de gir super energi.
Kaloriinntaket ligger stort sett på 3-400 kalorier, mens en ordentlig treningsøkt (som per nå betyr en time på tredemølla i oppoverbakke), trekker ca 500 kalorier, så det er forståelig at jeg er trøtt - men sånn får det bare være en stund framover. Om jeg er så flittig at jeg vasker et gulv og tre i tillegg, sover jeg veldig godt:)
I dag klarte jeg forresten ikke å vente lenger.. jeg MÅTTE ha en styrkeøkt! Tok det veldig forsiktig, med lette vekter og mange repetisjoner, kjente etter at jeg ikke anstrengte magemusklene, og det gikk bra!
Fant ut.. at det er jo åtte uker siden operasjonen i morgen - selv om det er noen flere dager til jeg kan si to måneder - og jeg har strengt tatt løfteforbud i to måneder, men hallo! Jeg måtte bare:) Tror virkelig ikke jeg har lagt grunnlag for framtidig brokk her. Skal jeg være ærlig har jeg nok tøyd den femkilos-grensa en stund nå, sånn i hverdagen. Pc-sekken er jo minst fem kilo bare den...
Sykehuset er ikke så opptatt av kosttilskudd, de anbefaler multivitamin og that's it. Men jeg kjenner at jeg trenger litt mer. Mivitotal er genialt! Det er flytende, det er både vitaminer og mineraler, og jeg fikk det i meg ganske tidlig. Siden det blir veldig lite melk (og jeg før drakk MYE melk), har jeg valgt å ta standarddose med kalsium og siden jeg aldri i mitt liv har spist fisk eller skalldyr fortsetter jeg med omega tre. Nå som jeg får i meg så lite mat får den jo også skikkelig mulighet til å gjøre nytta si. Er veldig mye mindre sliten etter at jeg økte kosttilskuddet utover det sykehuset anbefaler. Det hjelper sikkert også at jeg fråtser i mango og spinat:) Kjøleskapet mitt begynner å se normalt ut igjen!
Fortsatt lager jeg store gryter og fryser ørten porsjoner (en gammel porsjon er nå fem-seks porsjoner), så jeg har vel ferdig middag for to-tre måneder i frysen), men jeg er nødt til å gjøre det sånn nå. Jeg KLARER bare ikke å lage én post-gastric sleeve-porsjon:) Jeg drøyer fortsatt med å gå ut og spise, for å si det sånn, men jeg skal ha meg en take away indisk om ikke så lenge... spent på hvor sterk mat magen min tåler, så jeg tror jeg tar det en helg - ...og hele den påfølgende uka...
Favoritter i kjøleskapet...
En plass i hodet mitt hadde jeg nok ønsket at det gikk enda fortere, at kiloene rant av, ikke drypper sånn som nå, men heldigvis er mesteparten av hodet mitt relativt fornuftig. Et vekttap på drøyt 1,5 kilo i uka er helt genialt. Hodet får følge med, huden får en mulighet til å følge med, og jeg forandrer meg ikke så voldsomt at de som ikke vet om operasjonen tror jeg er syk.
Var fryktelig sliten en stund, men det hjelper faktisk veldig å ha bittelitt XL1 i vannet. Jeg går jo og sutter på den flaska hele dagen, og nå er jeg stort sett oppe i et par liter for dagen. Det betyr imidlertid at jeg ikke er så voldsomt flink til å spise, så nå er jeg veldig opptatt av å lytte til kroppen og gi den det den ønsker. Det blir faktisk mye karbohydrater. Fullkornsflatbrød med rosmarin og salt er snadder, jeg spiser poteter (!) som jeg skjelden spiste før operasjonen (og som vistnok skal kunne gi forstoppelse, uten at jeg har merket det), og jeg er helt desperat etter frukt og grønnsaker, og ikke minst spinat! Tror det er en som trenger jern og vitamin c... Surrer hvitløk og chili i olje og litt melange i steikepanna, har spinaten i og rører i den til den faller sammen. Hellemann så godt!
Men jeg får i meg proteiner også. Orker jeg ikke mat, drikker jeg proteinpulver og kyllingfilet er jo en fantastisk proteinkilde. Har også nøtter stående. Man orker alltid to-tre cashewnøtter, og de gir super energi.
Perfekt matpakke - kyllingfilet og aspargesbønner.
Kaloriinntaket ligger stort sett på 3-400 kalorier, mens en ordentlig treningsøkt (som per nå betyr en time på tredemølla i oppoverbakke), trekker ca 500 kalorier, så det er forståelig at jeg er trøtt - men sånn får det bare være en stund framover. Om jeg er så flittig at jeg vasker et gulv og tre i tillegg, sover jeg veldig godt:)
I dag klarte jeg forresten ikke å vente lenger.. jeg MÅTTE ha en styrkeøkt! Tok det veldig forsiktig, med lette vekter og mange repetisjoner, kjente etter at jeg ikke anstrengte magemusklene, og det gikk bra!
Fant ut.. at det er jo åtte uker siden operasjonen i morgen - selv om det er noen flere dager til jeg kan si to måneder - og jeg har strengt tatt løfteforbud i to måneder, men hallo! Jeg måtte bare:) Tror virkelig ikke jeg har lagt grunnlag for framtidig brokk her. Skal jeg være ærlig har jeg nok tøyd den femkilos-grensa en stund nå, sånn i hverdagen. Pc-sekken er jo minst fem kilo bare den...
Vitamin k er også bra nå, styrker ledd og sener nå som jeg tar av vekt og har mindre beskyttelse enn før...
Sykehuset er ikke så opptatt av kosttilskudd, de anbefaler multivitamin og that's it. Men jeg kjenner at jeg trenger litt mer. Mivitotal er genialt! Det er flytende, det er både vitaminer og mineraler, og jeg fikk det i meg ganske tidlig. Siden det blir veldig lite melk (og jeg før drakk MYE melk), har jeg valgt å ta standarddose med kalsium og siden jeg aldri i mitt liv har spist fisk eller skalldyr fortsetter jeg med omega tre. Nå som jeg får i meg så lite mat får den jo også skikkelig mulighet til å gjøre nytta si. Er veldig mye mindre sliten etter at jeg økte kosttilskuddet utover det sykehuset anbefaler. Det hjelper sikkert også at jeg fråtser i mango og spinat:) Kjøleskapet mitt begynner å se normalt ut igjen!
Fortsatt lager jeg store gryter og fryser ørten porsjoner (en gammel porsjon er nå fem-seks porsjoner), så jeg har vel ferdig middag for to-tre måneder i frysen), men jeg er nødt til å gjøre det sånn nå. Jeg KLARER bare ikke å lage én post-gastric sleeve-porsjon:) Jeg drøyer fortsatt med å gå ut og spise, for å si det sånn, men jeg skal ha meg en take away indisk om ikke så lenge... spent på hvor sterk mat magen min tåler, så jeg tror jeg tar det en helg - ...og hele den påfølgende uka...
søndag 9. januar 2011
13 - tallet er tretten
Jeg hadde sånne planer... Mac´en var med på sykehuset, jeg skulle blogge underveis, fra jeg våkna opp fra narkosen - sånn omtrent. Jeg visste at det var noe ambisiøst, men i ukene etterpå i alle fall? Men helt ærlig, jeg har ikke vært i skrivehumør - før nå. Fordelen er at jeg har et resultat å melde. Nå, snart en måned etter operasjonen har jeg tatt av 13 kilo. Jeg er strålende fornøyd, og samtidig noe undrende. For det er rart å miste så mye vekt uten å sulte seg - og uten å trene mer enn 30-45 minutt daglig.
På den andre siden: 80 prosent av magesekken er borte, det skal utrolig lite mat til før jeg er mett. Her om dagen var jeg ute og "spiste" med en venninne. Etter en femtedel - max - av suppa måtte jeg melde pass:)
Her kan du lese mer om gastric sleeve, operasjonen jeg har tatt.
Men la meg være litt kronologisk. 10. desember kom jeg til sykehuset. Etter blodprøver og prat med sykepleier var det egentlig fint lite å gjøre før søndag kveld - og jeg gikk rundt meg selv på pasienthotellet. Jeg var ikke nervøs, følte meg mer som den vordende mor som bare vil ha fødselen overstått. Søndag kveld fikk jeg endelig vite hva "navlestell" var: En q-tips med jordnøttolje i navlen. Jeg fikk også utdelt morgenkåpe og klær som jeg hadde på i ca sju minutter mandag morgen.
Jeg skal innrømme det... Da jeg møtte på kirurgisk avdeling mandag var jeg nervøs. Men jeg har tenkt på dette i åtte år, jeg har prøvd alt annet, dette var det rette å gjøre. Inne på operasjonssalen var det fryktelig mange mennesker og jeg måtte bare slå av hjernen og angsten for hvor mange som skulle se meg naken. De gjorde sitt beste for å få meg til å slappe av - jeg gjorde mitt beste for å forklare dem at det ikke kom på tale å intubere meg mens jeg var klar nok til å vite hva som skjedde. Min store angst!
Det gikk bra, jeg har ikke peiling på at de har gjort det. De satte venefloner (ja det GJØR vondt), ga meg en drink som jeg fikk for meg var Tequila, men som vistnok må ha smakt bedre siden jeg ba om en til, og så husker jeg ikke mer... Like godt det!
Resten av mandagen husker jeg heller ikke så mye av, det var ledninger og venefloner og snuing hver time, det var smertepumpe og kvalme - mye kvalme. Ikke bare av narkosen, et par dager seinere skjønte jeg at jeg blir kvalm av morfin. Det var den smertepumpa. I dag husker jeg ikke om det var mandag eller tirsdag jeg først var ute av senga, jeg vet bare at jeg kom meg opp sjøl, jeg SKULLE klare det sjøl.
Jeg husker den vidunderlige følelsen av en svampepinne med vann i munnen, og ikke minst, den fantatiske følelsen av å kunne drikke den første slurken med vann, og senere saft. Tirsdagen kom jeg opp på kirurgisk, var fortsatt kvalm som et uvær, og veldig lite sugen på å bruke "kuleramma" jeg skulle suge inn luft gjennom. Ved operasjoner i buken er det en stor fare for at man får slim i lungene som gir lungebetennelse, men heldigvis hjalp det å gå - så jeg gikk - og gikk.. Stabba rundt i gangen med et stativ med intravenøs og urinkateter osv påhengt. Det gjorde også at jeg ble kvitt luftsmertene i skulderen. Når man tar en kikkhullsoperasjon blåses magen opp med luft, og den har en tendens til å sette seg i høyre skulder! Vondt, men jeg trodde bare det var mine gamle skulderplager som slo til - før fysioterapeuten tok sammenhengen.
Men det jeg var nervøs for før operasjonen viste seg delvis å være rett. Intuberingen aner jeg ikke noe om, men veneflonene var vondt. I alle fall siden de stakk feil, og stakk feil, og stakk feil... Bare en av dem fungerte ordentlig, de stakk tre ganger i hver hånd. Onsdag kveld hadde jeg forstått sammenhengen mellom morfin og kvalme, så formen kom seg betraktelig - og hodet ble klarere.
Da kjente jeg også at den siste veneflonen ikke satt som den skulle, men protestene mine hjalp ikke. Er litt forbanna for det, for den gikk subcutant - og jeg hovnet vanvittig opp i armen, samtidig som jeg ble dehydrert. Bare fordi de skulle ta en ny blodprøve torsdag morgen måtte jeg ha en nål i armen som IKKE ga meg den væska jeg trengte. På legerunden torsdag morgen kom dommen veldig fort: Den skal UT! Da var håndleddet mitt nesten like tjukt som biceps og jeg klarte ikke å bøye fingrene.
Uten veneflon og med tilførsel av vann, suppe og proteinpulver kom formen seg veldig fort, og jeg ville egentlig bare hjem. Hadde ikke ro til å verken ligge eller sitte i senga, og var ute og gikk - igjen:) Etter "trappetest" med fysioterapeut (kunne gå opp en etasje uten problemer) visste jeg at jeg kom til å få reise hjem fredag, og i ni-tida var jeg allerede skrevet ut. Turen hjem gikk over all forventning, men jeg var veldig glad da jeg var hjemme. Og endelig fikk jeg veid meg første gang. Var faktisk litt skuffa over at jeg bare hadde tatt av 2,5 kilo, men kiloene rant fort av de neste dagene.
De første to ukene var det bare flytende føde, men det gjorde ikke noe - for alt smakte så GODT! Smaksløkene jobbet overtid, rett og slett. Kyllingbuljong var helt fantastisk, blomkålsuppe har aldri smakt så godt, proteinpulver med sjokoladesmak var snop! Og så smakte jeg ETT flak med nacho-chips, og det var som en eksplosjon i munnen. Selv om jeg bare slikket det... Jeg var kjempeheldig, jeg var sulten og det jeg fikk i meg smakte godt. Sånn er det vistnok ikke for alle.
Etter to uker fikk jeg endelig nyte godt av dagligvarebutikkenes krig om småbarnsforeldrene. Nestle Lasagna er faktisk ganske godt med litt ekstra salt og pepper, og etterhvert - med litt kyllingpålegg skåret i småbiter oppi. Det var litt småpinlig å handle barnemat, men jeg klarte å unngå kjentfolk - og måtte le da de spurte om bleiekort - noe jeg skaffet meg... Da kostet (før nyttår) nemlig ett glass barnemat sånn ca kr. 2,70... Jeg spiste ett glass barnemat for dagen. Snakk om å være billig i drift:) Det er jeg forsåvidt fortsatt.. tror neppe jeg kommer over en tier for dagen...
Ganske sprøtt å la kroppen gå på 150 kalorier dagen de første dagene, litt for lite var det også, så jeg måtte ta proteinpulver til frokost. Det er også viktig å prioritere proteiner når man spiser så sinnsykt lite.
Den siste uka har jeg hatt en gradvis overgang til fast føde, men siden jeg fortsatt spiser veldig lite blir det nok noen Nestle-middager framover:) Prøvde Joika også, men det blir jeg bare kvalm av. Dessuten skal jeg være forsiktig med potet(stappe, som jeg må ha til Joika), siden det kan gi forstopping. Prøvde også karbonadedeig, men det har vært for heftig for magen til nå, så det går i kyllingbryst. Både most og i "fast" form. Bitte små biter, som tygges veldig godt. Har savnet frukt og grønnsaker så her om dagen gikk det ned en hel mango. Over flere timer, men du verden så godt det er. Banan er fortsatt tabu, forstoppende det også vistnok, men i morgen skal jeg prøve ananas. Blomkål, brokkoli og gulrot er også snadder, spesielt gulrot. Enten kokt, sammen med kyllingbiter, eller most sammen med kyllingen. Nå spiser jeg rundt 3-400 kalorier for dagen - og forbrenner 450 kalorier dagen på tredemølla. Er litt slapp, men det går faktisk utrolig bra:)
Ellers er formen veldig fin, og jeg er snart klar for jobb igjen. Jeg tror at jeg endelig får payback for treningen i og med at sykemeldingen bare ble på en måned. Fra jeg kom hjem fra sykehuset har jeg gått tur hver dag, de siste ti dagene på tredemølla. Jeg begynte med et kvarter, men var veldig raskt oppe i 45 minutter. Jeg bruker fitday.com for å registrere mat, trening og vekt, og det er vidunderlig å se grafen gå så fint nedover. Håper å ha tatt av 20 kilo innen slutten av januar, foreløpig ligger jeg godt foran skjema. Nå tar jeg av ca to kilo i uka, et veldig fint tempo synes jeg. Ble litt skremt de første dagene etter jeg kom hjem, da var det ca en kilo for dagen, men det har heldigvis roa seg.
Her om dagen turte jeg endelig å prøve noen av "for små"-klærne mine. Var litt engstelig for å bli skuffa om de ikke passa, og 11 kilo (som det var da) er jo ikke all verden, dessuten var magen hoven en god stund... Det var utrolig greit å kunne legge fem "nye" bukser i skapet. En av dem må jeg virkelig skynde meg å bruke, siden den allerede holder på å bli for stor:) Nå har jeg en "snart passelig"-bukse hengende på døra, som inspirasjon til å fortsette å trene hver dag. Selv om kiloene forsvinner mer eller mindre av seg selv nå, er det ingen grunn til å ødelegge den gode vanen jeg har hatt i et par år nå. Gleder meg bare til å kunne skikkelig ta i på styrketrening igjen. Nå kan jeg ikke løfte mer enn fem kilo, men har klart å finne noen få øvelser som ikke belaster magemuskler. Dessuten, operasjonen i seg selv skal vistnok ta 70 prosent av overvekten - de siste 30 skal jeg pinadø klare sjøl!
Alt i alt... Jeg er veldig glad for at jeg omsider tok operasjonen. Dagene med kvalme er så godt som glemt når jeg ser resultatene, og jeg har to normale armer nå:) Og det å kaste tjukkasklærne er akkurat så fantatisk godt som jeg trodde! Bare vent, jeg skal kaste mye mer!
På den andre siden: 80 prosent av magesekken er borte, det skal utrolig lite mat til før jeg er mett. Her om dagen var jeg ute og "spiste" med en venninne. Etter en femtedel - max - av suppa måtte jeg melde pass:)
Her kan du lese mer om gastric sleeve, operasjonen jeg har tatt.
Men la meg være litt kronologisk. 10. desember kom jeg til sykehuset. Etter blodprøver og prat med sykepleier var det egentlig fint lite å gjøre før søndag kveld - og jeg gikk rundt meg selv på pasienthotellet. Jeg var ikke nervøs, følte meg mer som den vordende mor som bare vil ha fødselen overstått. Søndag kveld fikk jeg endelig vite hva "navlestell" var: En q-tips med jordnøttolje i navlen. Jeg fikk også utdelt morgenkåpe og klær som jeg hadde på i ca sju minutter mandag morgen.
Jeg skal innrømme det... Da jeg møtte på kirurgisk avdeling mandag var jeg nervøs. Men jeg har tenkt på dette i åtte år, jeg har prøvd alt annet, dette var det rette å gjøre. Inne på operasjonssalen var det fryktelig mange mennesker og jeg måtte bare slå av hjernen og angsten for hvor mange som skulle se meg naken. De gjorde sitt beste for å få meg til å slappe av - jeg gjorde mitt beste for å forklare dem at det ikke kom på tale å intubere meg mens jeg var klar nok til å vite hva som skjedde. Min store angst!
Det gikk bra, jeg har ikke peiling på at de har gjort det. De satte venefloner (ja det GJØR vondt), ga meg en drink som jeg fikk for meg var Tequila, men som vistnok må ha smakt bedre siden jeg ba om en til, og så husker jeg ikke mer... Like godt det!
Resten av mandagen husker jeg heller ikke så mye av, det var ledninger og venefloner og snuing hver time, det var smertepumpe og kvalme - mye kvalme. Ikke bare av narkosen, et par dager seinere skjønte jeg at jeg blir kvalm av morfin. Det var den smertepumpa. I dag husker jeg ikke om det var mandag eller tirsdag jeg først var ute av senga, jeg vet bare at jeg kom meg opp sjøl, jeg SKULLE klare det sjøl.
Jeg husker den vidunderlige følelsen av en svampepinne med vann i munnen, og ikke minst, den fantatiske følelsen av å kunne drikke den første slurken med vann, og senere saft. Tirsdagen kom jeg opp på kirurgisk, var fortsatt kvalm som et uvær, og veldig lite sugen på å bruke "kuleramma" jeg skulle suge inn luft gjennom. Ved operasjoner i buken er det en stor fare for at man får slim i lungene som gir lungebetennelse, men heldigvis hjalp det å gå - så jeg gikk - og gikk.. Stabba rundt i gangen med et stativ med intravenøs og urinkateter osv påhengt. Det gjorde også at jeg ble kvitt luftsmertene i skulderen. Når man tar en kikkhullsoperasjon blåses magen opp med luft, og den har en tendens til å sette seg i høyre skulder! Vondt, men jeg trodde bare det var mine gamle skulderplager som slo til - før fysioterapeuten tok sammenhengen.
Men det jeg var nervøs for før operasjonen viste seg delvis å være rett. Intuberingen aner jeg ikke noe om, men veneflonene var vondt. I alle fall siden de stakk feil, og stakk feil, og stakk feil... Bare en av dem fungerte ordentlig, de stakk tre ganger i hver hånd. Onsdag kveld hadde jeg forstått sammenhengen mellom morfin og kvalme, så formen kom seg betraktelig - og hodet ble klarere.
Da kjente jeg også at den siste veneflonen ikke satt som den skulle, men protestene mine hjalp ikke. Er litt forbanna for det, for den gikk subcutant - og jeg hovnet vanvittig opp i armen, samtidig som jeg ble dehydrert. Bare fordi de skulle ta en ny blodprøve torsdag morgen måtte jeg ha en nål i armen som IKKE ga meg den væska jeg trengte. På legerunden torsdag morgen kom dommen veldig fort: Den skal UT! Da var håndleddet mitt nesten like tjukt som biceps og jeg klarte ikke å bøye fingrene.
Uten veneflon og med tilførsel av vann, suppe og proteinpulver kom formen seg veldig fort, og jeg ville egentlig bare hjem. Hadde ikke ro til å verken ligge eller sitte i senga, og var ute og gikk - igjen:) Etter "trappetest" med fysioterapeut (kunne gå opp en etasje uten problemer) visste jeg at jeg kom til å få reise hjem fredag, og i ni-tida var jeg allerede skrevet ut. Turen hjem gikk over all forventning, men jeg var veldig glad da jeg var hjemme. Og endelig fikk jeg veid meg første gang. Var faktisk litt skuffa over at jeg bare hadde tatt av 2,5 kilo, men kiloene rant fort av de neste dagene.
De første to ukene var det bare flytende føde, men det gjorde ikke noe - for alt smakte så GODT! Smaksløkene jobbet overtid, rett og slett. Kyllingbuljong var helt fantastisk, blomkålsuppe har aldri smakt så godt, proteinpulver med sjokoladesmak var snop! Og så smakte jeg ETT flak med nacho-chips, og det var som en eksplosjon i munnen. Selv om jeg bare slikket det... Jeg var kjempeheldig, jeg var sulten og det jeg fikk i meg smakte godt. Sånn er det vistnok ikke for alle.
Etter to uker fikk jeg endelig nyte godt av dagligvarebutikkenes krig om småbarnsforeldrene. Nestle Lasagna er faktisk ganske godt med litt ekstra salt og pepper, og etterhvert - med litt kyllingpålegg skåret i småbiter oppi. Det var litt småpinlig å handle barnemat, men jeg klarte å unngå kjentfolk - og måtte le da de spurte om bleiekort - noe jeg skaffet meg... Da kostet (før nyttår) nemlig ett glass barnemat sånn ca kr. 2,70... Jeg spiste ett glass barnemat for dagen. Snakk om å være billig i drift:) Det er jeg forsåvidt fortsatt.. tror neppe jeg kommer over en tier for dagen...
Ganske sprøtt å la kroppen gå på 150 kalorier dagen de første dagene, litt for lite var det også, så jeg måtte ta proteinpulver til frokost. Det er også viktig å prioritere proteiner når man spiser så sinnsykt lite.
Den siste uka har jeg hatt en gradvis overgang til fast føde, men siden jeg fortsatt spiser veldig lite blir det nok noen Nestle-middager framover:) Prøvde Joika også, men det blir jeg bare kvalm av. Dessuten skal jeg være forsiktig med potet(stappe, som jeg må ha til Joika), siden det kan gi forstopping. Prøvde også karbonadedeig, men det har vært for heftig for magen til nå, så det går i kyllingbryst. Både most og i "fast" form. Bitte små biter, som tygges veldig godt. Har savnet frukt og grønnsaker så her om dagen gikk det ned en hel mango. Over flere timer, men du verden så godt det er. Banan er fortsatt tabu, forstoppende det også vistnok, men i morgen skal jeg prøve ananas. Blomkål, brokkoli og gulrot er også snadder, spesielt gulrot. Enten kokt, sammen med kyllingbiter, eller most sammen med kyllingen. Nå spiser jeg rundt 3-400 kalorier for dagen - og forbrenner 450 kalorier dagen på tredemølla. Er litt slapp, men det går faktisk utrolig bra:)
Ellers er formen veldig fin, og jeg er snart klar for jobb igjen. Jeg tror at jeg endelig får payback for treningen i og med at sykemeldingen bare ble på en måned. Fra jeg kom hjem fra sykehuset har jeg gått tur hver dag, de siste ti dagene på tredemølla. Jeg begynte med et kvarter, men var veldig raskt oppe i 45 minutter. Jeg bruker fitday.com for å registrere mat, trening og vekt, og det er vidunderlig å se grafen gå så fint nedover. Håper å ha tatt av 20 kilo innen slutten av januar, foreløpig ligger jeg godt foran skjema. Nå tar jeg av ca to kilo i uka, et veldig fint tempo synes jeg. Ble litt skremt de første dagene etter jeg kom hjem, da var det ca en kilo for dagen, men det har heldigvis roa seg.
Her om dagen turte jeg endelig å prøve noen av "for små"-klærne mine. Var litt engstelig for å bli skuffa om de ikke passa, og 11 kilo (som det var da) er jo ikke all verden, dessuten var magen hoven en god stund... Det var utrolig greit å kunne legge fem "nye" bukser i skapet. En av dem må jeg virkelig skynde meg å bruke, siden den allerede holder på å bli for stor:) Nå har jeg en "snart passelig"-bukse hengende på døra, som inspirasjon til å fortsette å trene hver dag. Selv om kiloene forsvinner mer eller mindre av seg selv nå, er det ingen grunn til å ødelegge den gode vanen jeg har hatt i et par år nå. Gleder meg bare til å kunne skikkelig ta i på styrketrening igjen. Nå kan jeg ikke løfte mer enn fem kilo, men har klart å finne noen få øvelser som ikke belaster magemuskler. Dessuten, operasjonen i seg selv skal vistnok ta 70 prosent av overvekten - de siste 30 skal jeg pinadø klare sjøl!
Alt i alt... Jeg er veldig glad for at jeg omsider tok operasjonen. Dagene med kvalme er så godt som glemt når jeg ser resultatene, og jeg har to normale armer nå:) Og det å kaste tjukkasklærne er akkurat så fantatisk godt som jeg trodde! Bare vent, jeg skal kaste mye mer!
Abonner på:
Kommentarer (Atom)